Jeg må stadig arrestere meg selv i å bruke vanskelige ord. Mine tre gutter hjemme ville sett rart på meg hvis jeg snakket om å optimalisere håndteringen av skittentøy. Men på jobb kunne jeg i et litt dårlig øyeblikk ha sagt noe liknende. «Vi må optimalisere produksjonsrutinene våre for å skape bedre synergier.»
Eller en annen setning jeg kom over: «Vi må ha fokus på å skape et mulighetsrom slik at vi kan adressere utfordringene våre». Hva betyr det? «Fokus» hører hjemme hos dem som sysler med fotografering. «Mulighetsrommet» vet jeg ikke hvor du finner. Men et godt norsk ord er «muligheter».
«Å adressere» driver postkundene med. Riktig adresse er viktig, men her har vi bare oversatt det engelske begrepet «to adress». Det betyr å gi oppmerksomhet til et tema eller å ta opp en utfordring eller problem. Men hva betyr setningen jeg gjenga over? Jeg leser det som at vi må ha takhøyde for å ta opp problemene våre. Eventuelt enda enklere; vi må løse problemene våre.
Hvorfor snakker ledere sånn? Én grunn er nok fag. Økonomer snakker med og til økonomer. Jurister, leger og andre akademikere har sitt eget stammespråk. Akkurat som en snekker, fisker eller bilmekaniker har sine ord og vendinger som bare de innvidde skjønner.En annen grunn er at ledere har behov for å imponere. En tredje grunn er påvirkning fra konsulenter og engelsk faglitteratur.
Vi som sysler med kommunikasjon har også begreper du ville sprunget til mulighetsrommet for å finne svar på. Som «ingress», «byline», «horeunge», «feature» og «font». Det beste rådet jeg kan gi mot stammespråk er at du må tenke på hvem du snakker med. Som radioprogramleder så jeg alltid for meg bestemoren min da jeg snakket. Ikke noe vondt sagt om henne, men om jeg hadde dosert om «EBIT» og «shareholder value» ville hun nok skiftet kanal.
«I have a dream,» sa Martin Luther King. Min drøm er at vi snakker så vi blir forstått, så slipper jeg å adressere denne utfordringen igjen.
